Festen er ikke over- det er mer kake igjen…
Sommer’n er på hell, og jeg har allerede hatt mine første leseuker på lesesalen. Flink, sa du? Det blir bare flere av oss.
Det er er litt surrealistisk følelse å dra på Blindern når du er en av de få som er der. Ingen sitter på benkene og alle kafeene er stengt. En liten by fullstendig forlatt. Hjernen er alene kan du si. På samme måte som man aldri steller seg i den korte køen, ja, for du VET det bare må være en grunn til at ingen står der, føler jeg litt på at jeg er malplassert. At de få som er på Blindern er i den korte køen. Og ja, der ER en grunn for at så få andre er her. Men det vet ikke oppsynsmannen og meg som trofast tropper opp.
Men, i løpet av den siste uka har denne lille forlatte byen våknet til liv. Det begynte med unversitetets iherdige opprydning. Fontener spyles, bedd såes og ølteltet bygges. Sett bort ifra alle utenlandsstudentene, som har vært på sommerskole, dukker de første små barna opp.
Enten har jeg blitt veldig gammel, eller så blir nye studenter yngre og yngre. Trenger ikke gå nærmere inn på det, eller hva? I’m just saying…
Uansett, i morgen begynner fadderuka. Jeg ser frem til å igjen ta del i den lange køen. Jeg ser ikke frem til fulle t-baner og umuligheten å nyte en øl uten 30 fadderbarn hoiende i gatene. (i heldigvis bare for en ukes tid) Men jeg ser frem til at verden setter igang igjen og flere som Sveve(r) over byen.
Nå er jeg usedvanlig privilegert. I september farer jeg og Simen hjem igjen til Lamu. Så det er ikke tungt å føle at høsten nærmer seg og at en må vente helt til Neste sommer før man kan pakke passet og Suse av gårde. Og selv om jeg egentlig er veldig glad i høsten (beste årstida) finnes det ingenting bedre enn å ha en Lamutur i vente. Lamu er virkelig en Smak av honning!
Festen er ikke over- det er mer kake igjen!
