Det er er litt surrealistisk følelse å dra på Blindern når du er en av de få som er der. Ingen sitter på benkene og alle kafeene er stengt. En liten by fullstendig forlatt. Hjernen er alene kan du si. På samme måte som man aldri steller seg i den korte køen, ja, for du VET det bare må være en grunn til at ingen står der, føler jeg litt på at jeg er malplassert. At de få som er på Blindern er i den korte køen. Og ja, der ER en grunn for at så få andre er her. Men det vet ikke oppsynsmannen og meg som trofast tropper opp.

Men, i løpet av den siste uka har denne lille forlatte byen våknet til liv. Det begynte med unversitetets iherdige opprydning. Fontener spyles, bedd såes og ølteltet bygges. Sett bort ifra alle utenlandsstudentene, som har vært på sommerskole, dukker de første små barna opp.

Enten har jeg blitt veldig gammel, eller så blir nye studenter yngre og yngre. Trenger ikke gå nærmere inn på det, eller hva? I’m just saying…

Uansett, i morgen begynner fadderuka. Jeg ser frem til å igjen ta del i den lange køen. Jeg ser ikke frem til fulle t-baner og umuligheten å nyte en øl uten 30 fadderbarn hoiende i gatene. (i heldigvis bare for en ukes tid) Men jeg ser frem til at verden setter igang igjen og flere som Sveve(r) over byen.

Nå er jeg usedvanlig privilegert.  I september farer jeg og Simen hjem igjen til Lamu. Så det er ikke tungt å føle at høsten nærmer seg og at en må vente helt til Neste sommer før man kan pakke passet og Suse av gårde. Og selv om jeg egentlig er veldig glad i høsten (beste årstida) finnes det ingenting bedre enn å ha en Lamutur i vente. Lamu er virkelig en Smak av honning!

Festen er ikke over- det er mer kake igjen!

Tiden fremover nå kommer til å bli beinhard. Jeg er klar for det. Jeg er klar for sene kvelder og lange leseøkter. Jeg er klar for kurs og jeg er klar for lesesalen. Justeringer er planlagt. Jeg kan virkelig ikke sitte hjemme og jobbe hver dag. Mentaliteten klarer ikke det. Man må ha pauser og man må la hjernen ta fri.

Ny plan, nye muligheter. Bring it on: I’m ready!

Må man så må man. Og i stedet for å sutre over dette er det bare å se gleden i det. Gå rett på og ikke løp fra det. Lykken er hverdagen osv. I dette tilfellet vil jeg heller bemerke at lykken er når lønningslippen kommer:)

Så over til det som er på alles lepper: asken. Asken har faktisk ikke bekymret meg (fordi verken jeg eller mine nærmeste har blitt påvirket av den). Og egentlig synes jeg det er litt komisk. Det er FULLSTENDIG krisemaksimering. Og for noen er det krise, men jeg klarer ikke helt la krisen ta meg. Men, så slo det meg:

Simen.

Der slo krisen meg. Simen skal jo lande på onsdag. Jeg kjente at jeg ble litt nervøs, og må innrømme at jeg har både sjekket avinor.no, gardermoen.no og oftere enn vanlig: både vg og dagbladet for å støtte opp under min krisemaksimering. Fornuften sier meg at dette ordner seg helt fint, for også ikke å snakke om at dette er jo ingen krise i forhold til hva andre opplever mht asken. MEN; det er kjipt. I fare for å virke for ensom og forlatt blir det en skikkelig nedtur om Simen ikke kommer på onsdag. Man kan jo ikke trosse gudene, men jeg tenker (i god Ingeborg-stil): DETTE MÅ JEG KUNNE KLARE Å FIKSE.

Så; her er mine planer:

1. Ta en god omvei lik Sveinung Ystad som reiste fra Kyrgistan

2. Sette opp orkanvifter (nei, det må jo bare forkastes)

3. Kan jeg reise et annet sted og møte Simen der? (Går ikke: JEG kommer meg jo ingen steder heller)

4. Bli sint på Island? (ikke særlig konstruktivt)

5. Krysse den broen når den kommer. Jah, det må bli det.

Ingen grunn til panikk forteller jeg meg selv. Panikk var å ta i litt hardt. Ingen grunn til bekymring er mer riktig. Det ordner seg. Så hva om Simens fly blir forsinket et par dager: vi har vært syv uker fra hverandre: vi klarer et par dager ekstra!

Jeg tar meg heller en kopp kaffe enn å stresse og bekymre meg over dette.

Mamma og jeg var i Stockholm i helgen for å treffe noen av de andre som er med på Lamuprosjektet. Det var gode, konstruktive møter. Dette blir et helt FANTASTISK prosjekt, og resultatet blir enda bedre.  Jeg skal ikke gå nærmere inn på møtene, men bemerker at jeg, mer enn tidligere, har troen på Simen og min sin Afrikadrøm.

Mamma og jeg hadde noen fantastiske timer i byen også. Selv om været ikke var helt med oss på lørdagen hadde vi en deilig minibreak:) Bilder taler mer enn ord: